–anmeldelse af Per-Erik Kirkebys digtsamling
En apokryf er en gemt og glemt tekst, der påberåber sig ligeså stor betydning som de officielle bibelevangelier, men underkendes af autoriteterne. En slags bibelteksternes dissident. Og i titelen på Per-Erik Kirkebys lille digtsamling, ”Iskariotapokryfen og andre dikt” er udgrænsningen dobbelt, for Iskariot var som bekendt zeloten Judas´ tilnavn. Der findes skam et Judas Evangelium, dateret til omkring 200 e. Kr, og budskabet i det er ligeså kættersk i forhold til den traditionelle opfattelse af Judas som Jens Bjørneboes sonet, hvor der spørges i fjerde linje: ”Hva var det hele blitt til uten meg ?”
Per-Erik Kirkeby er uddannet på Universitetet i Oslo og har blandt andet beskæftiget sig med ordbogs-projekter, en bokmålsordbog er undervejs. På omslaget af hans digtsamling står: ” Diktene i samlingens første del har bibelske begivenheder som motiv”. Det er sikkert hele samlingens førstedel, der udgør den nævnte Iskariotapokryf, for intet enkelt-digt bærer denne titel. På bogens titelblad, i optakten til 1. del og imellem de to dele, bogen er delt op i, er placeret et hexagram, en Davidsstjerne. Det er foruden symbolet på det jødiske mysterium også et alkymistisk billede på makrokosmos, de fire elementer, på sammensmeltningen af jord og himmel, det kvindeliges og mandliges forening i hjertet (hvis chakrasymbol netop indeholder et hexagram).
Foruden stjernens seks ”takker” danner figuren også en sekskant i sin midte. Sekskanten genfinder vi i naturen, i bjergenes silicium- og kvartskrystaller, i snekrystaller, samt i biernes voks-kamre, der yder beskyttelse for æg og larver i bikubens samfundsorganisme. Der er med andre ord tale om et universelt princip, en ”de vises sten”, hvormed ånden manifesterer sig i materien.
Flere af disse hemmeligheder er antydet i Kirkebys bog. I digtet ”På Marias bebudelsesdag” står der, næsten som en programerklæring for hele det digteriske projekt og med en hentydning tilbage til samlingens begyndelsesdigt, hvor morgengryet gøres hørbart ved et barneskrig:
”Akkurat som det romlige realia
de fire søyler
himmel, jord, luft og vann
viser seg som et Imago dei
for øynene som er blitt åpnet
og danner en helhet
den himmelske urgrunn
som all poesi vokser ut av
slik er også materien å ligne med et barn
som fødes av det åndelige liv
av pusten
og soloppgangen”.
Hvor sekskantkraften hos bierne manifesterer sig i honningen og andre ”bi-produkter” viser den sig hos mennesket i blodet, der er nødvendigt for opbygningen af de menneskelige organer, muskler og knogler. Og netop blodet er et andet centralt tema i denne digtsamling. I digtet ”Eyeless In Gaza” skildres blodsbåndene som forenende: ” Stålrør og beltedrevne amfibievogner/ved en klynge med daddelpalmer/ Mennene står i en sirkel/holder hverandre rundt skuldrene/blodet forener”. Men det, der lukker nogen ind i fællesskabet, udelukker andre. I ”Ved Getsemane” skildres blodsbåndene som mure og hegn, der kunstigt placeres imellem mennesker.
”Og dette er sårvæskene som ble samlet
piggtrådgjerdene som ble reist
rundt menneskene med et andet blod”
Nogle af de mennesker, der er spærret inde eller ude, finder på at grave tunneller, som det rent faktisk finder sted i et smalt grænseområde mellem Gaza-striben og Ægypten. Tunnellerne, op til 800 meter lange, graves i al hemmelighed fra kældre af private boliger og er ofte palæstinensernes eneste mulighed for at smugle livsnødvendigheder og mennesker til og fra Gaza. Ægyptisk militær har blokeret omkring 1200 af sådanne smuglertunneller. Men også Israel er indespærret, bag et gigantisk militærapparat og med en befolkning, der lever i utryghed og angst over tilbagevendende raket- og terrorangreb fra arabisk side.
Digteren ser sig selv gå langs en vej, åbne en låge i en indhegning, en kvinde står ved et træ, hun holder en blomst i hånden og spørger ham, om han kan se se ”at kronbladene er utfoldet/at vi alle transcenderer blodet når vi eter av treet/Når vi blir som jøder.”
Samlingens første del er fyldt med billeder fra jødisk historie og tradition. Men det er ikke statsdannelsen Israel, Kirkeby kredser om, men det åndelige mysterium, der udgør den indre jødedom. At hans digtsamling indeholder nøjagtigt 42 digte er sikkert en tilfældighed. Men det passer godt til samlingens centrale tema, som er blodets, det slægsbundnes, forvandling. Det 42. slægtled i Matthæusevangeliets stamtavle for Jesus Kristus, den stamtavle, der udspringer af Abrahams lænder, er nemlig ikke Jesus – man behøver bare tælle nøjagtigt efter!- men Kristus, den førstefødte i en slægt, der ikke ”er af kød, men af ånd”.
Kristus, ikke som religionsstifter, men som spirituel kendsgerning, er den åndelige fuldbyrdelse af jødedommen. I digtet ”Ecce Homo” kalder Kirkeby Kristus for ”….sårvæskenes metamorfose/årtusenes lengslers/avkom/rosefrembruddet.»Og slutter – med Paulus: ”I korset er ikke greker/eller jøde.” Og i digtet ”Fra en kvindes mund” sammenlignes korset med en prisme, der gør alting nyt: ”punktet hvor alt blir til intet/Hvor intet blir til Alt.”
Gralsmysteriet, det forvandlede blod, der gør alle mennesker i hele verden til brødre og søstre, uanset familie, slægt, folketilhørsforhold og race er anet i ”Ved hodeskallestedet”:
”Fra smertepunktet omkring naglene/løftes alt menneskelig/opp mot himmelen/ og samles i et beger”.
Mens 1. del af ” Iskariotapokryfen og andre dikt” kan virke lidt tynget af bibelske billeder, hvor alt ses som tegn i sol og måne, så er 2. del lettere og mere henkastet. Vi får billeder fra Tanzania, hvor forfatteren voksede op, lavmælte natursansninger og korte hverdagsglimt. Det er som at træde fra ørkenens evige drøm og myte ud i en virkelighed, hvor digteren bliver samtidig med sig selv. Som i digtet ”Gjensyn”, der er stærkt og umiddelbart sanset:
” Solen veltet meg i møte
skyllet søvnen ut
av min årers
rytmegang. ”
Eller digtet ”Dråpe”:
” Høsthimmelen drypper
glemsel
i årringenes
drømmeporer”
Nogengange kan hangen til at læsse billeder ind i alting blive en maner, især når naturiagttagelserne er for subjektive, som i digtet ”Månemunn”, hvor digteren lader fuldmånen gemme sig ”bak en sky/av bortforklaringer”. Andre gange er billeddannelsen for svag til at bære digtet, som i det korte digt, ”Frost”. Men som oftest fungerer billederne, som i indledningsdigtet, ”Morgengry”, der her afslutningsvist skal citeres i sin helhed:
”Til å begynne med var ordene
klippevegger
fjellformatjoner, korn i sanden
En gjeter går ved en berghylle
et hvitt klede er surret rundt hodet
Kvelden er en kvinne i et telt
Natten tre fremmede
og en himmel som samler seg
i klynger omkring toppene
Morgengryet et barneskrik
noen som brenner røkelse
smører pannen med salver
Og gir barnet et navn”
Alt i alt er denne digtsamling en lille bog, der vinder ved nærmere bekendtskab. Kirkeby har en vision af spirituel art at formidle og han gør det i et sprog præget af prægnante og indtrængende billeder. Hvad enten man sværger til blodets mystiske mening eller til dets betydning for slægtslinjen, så er Per-Erik Kirkebys digte på barrikaderne for nye måder at tænke på i forhold til ældgamle stridspunkter, der ellers virker uløselige. Det kætterske i ”Iskariotapokryfen og andre dikt ”består i, at digteren har noget originalt på hjerte.
Per-Erik Kirkeby: ”Iskariotapokryfen og andre dikt”, Forlaget Koloritt 2014, 49 sider.
Denne artikel er første gang publiceret i Tidsskriftet Cogito, Norge , nr. 2014